Toppen til Gambia del 1

Gambia – Afrikas minste land

Gambia er det minste landet i Afrika, både i areal og innbyggertall. Som en pekefinger rundt elven The Gambia, stikker det inn fra kysten med Senegal på alle sider. Av de drøyt 2,4 mill innbyggerne i landet er over 95% muslimer, og selv om det offisielle språket er engelsk snakker de fleste først og fremst ulike stammespråk. I hovedstaden Banjul bor det ca. 46 700. Landets største by og økonomiske sentrum er Serekunda. I 1901 ble Gambia formelt et britisk protektorat. I 1962 fikk landet indre selvstyre, og i 1965 ble landet helt selvstendig innenfor Samveldet av nasjoner (Commonwealth). På papiret har Gambia lenge vært et demokrati, men i perioden 1996 til 2017 hadde presidenten nesten all makt og den politiske opposisjonen ble undertrykt. Republikken er altså ikke gammel i sin nåværende form.

‍

Gambia er et lite utviklet land og levestandarden er lav. Helsesystemet er dårlig og det er stor mangel på sykehus, sykepleiere og leger. Gambia har få naturressurser, og bare en sjettedel av jorden er dyrkbar. Det viktigste jordbruksproduktet er peanøtter som utgjør over 90 prosent av landets eksportinntekter. Industrien er liten og basert på pressing av peanøtter til olje. Tjenestenæringen og turismen er spesielt viktige for landets økonomi. Denne næringen sysselsetter rundt 55 prosent av befolkningen, og utgjør over 60 prosent av bruttonasjonalproduktet. Samfunnet og arbeidsmarkedet er preget av gamle tradisjonelle inndelinger av mannsroller og kvinneroller. (fn.no)

Toubab

Så hit kom vi da, godt guidet på meldinger fra Merete underveis. Og helt fra vi landet, ble vi egentlig en helt annen versjon av oss selv. Alt var nytt og ukjent. Det var tydelig at vi ble sett på som fremmede, og at gambiere hadde ett sett forventninger til oss som vi bare måtte akseptere. Hvor enn vi kjørte rundt, ropte ungene langs veien Tubab etter oss, mens de smilte og vinket. Hva roper de, spurte vi Merete. Jo, «hvitinger» kunne hun oversette. Det var litt rart. Vi var definitivt langt hjemmefra, men vi følte oss likevel veldig velkommen.

‍

Mama F´s Home

Mama F´s Home er hovedprosjektet til Gambia Care, og der var vi flere ganger. På dette barnehjemmet bodde det 9-10 barn. Ungene var som unger flest, og litt beskjedne. Ikke så rart, for her kom vi fremmede nordmenn ramlende inn. Vi kjente at vi ble litt beskjedne vi også. Det var tydelig at barna ble godt tatt vare på, og de ansatte var fantastiske. Alle ungene på barnehjemmet går på skole, og det er det ikke alle som får i Gambia. Det er få offentlige skoler, så utdanning skjer for det meste på privatskoler og koster penger. Ikke alle har råd til det, så de som får muligheten til å gå på skole sluntrer ikke unna. De vet hvor viktig det er for framtida.

Hit hadde vi med klær, drikkeflasker og leker til ungene. Og de bød på mat, gatefest i bakgården, salsakurs og god stemning. Flott sted, godt opplegg og herlige folk. Jeg skal fortelle mer om de opplevelsene vi hadde senere.

‍

Våre nye venner

Merete har gjennom årene i Banjul fått seg gode kontakter og mange fine venner og ansatte. Det gikk egentlig litt i surr for oss hvem som var hvem, for Merete hadde et særdeles godt forhold til alle sammen. Og vi ble behandlet med tillitt og åpenhet fra første stund. Etter noen dager oppdaget vi at vi hadde fått flere klemmer av ukjente enn vi hadde fått av familien siden pandemien.

Kebba og Bob var med oss nesten hele uka. De passet på oss og oversatte, fortalte om livet sitt og samfunnet vi skulle bli kjent med. De var gjestfrie, hjelpsomme og stødige for oss bortkomne toubaber. Jøran lærte seg gloser på både Mandinka og Wolof, og vi lo masse! Mye mer enn på lang tid. Innimellom følte vi oss skikkelig dumme, og det ble mange situasjoner vi ikke så komme. Det er uvurderlig å ha kjentmenn med seg rundt i Gambia, uten dem hadde vi vært temmelig fortapte! Og vi ble skikkelig glade i disse herlige menneskene, som til tross for at de ikke hadde et enkelt liv, bydde på seg selv og gjorde oppholdet vårt helt spesielt.

‍